Det er nasjonaldag og de obligatoriske 17. mai aktivitetene skal gjennomføres. Programmet er tett, ungene er mange – og de er utålmodige. Utrolig nok har vi i år bare ett barn som skal gå i tog. To har ikke begynt på skolen enda og to mener de selv er for store for slike påfunn. «Døøø, jeg går ikke i BARNEtoget i år altså..»
For første gang på lenge er hverken Siv eller jeg medlem i noe FAU, SU, miljøutvalg, klassekontakt, bakkekontakt, bakekake-gruppe, lagekaffe-ansvarlige, ståpålekelandheleforbaskaettermiddagen-gruppa, gåitogogpassebarnafordilærerneikkeskalhaovertid-kommiteen osv. Dette må jo bare bli en bra 17. mai 🙂
Morgenen begynner med bare kjas og mas for å rekke oppmøte på skolen. Som vanlig kommer vi litt for sent til å være i siste liten, og havner bakerst i folkemengden.
Rektor er allerede godt i gang med talen og publikum ser ut til å gjøre alt annet en å lytte til ham.
«…på denne dag..» hører jeg «..Eidsvoll i 1814…stolt nasjon…skal vi minnes…våre forfedre…bla..bla..bla…». Jeg scanner omgivelsene og ingen ser ut som om de er særlig oppmerksomme på oss i bakerste ledd. Jeg sprer beina sakte ut til siden og kjenner at jeg er litt sår i muskulaturen fra sparketreningen i går kveld.
«…og nå skal 5. trinn synge for oss…gi de en applaus…». Siv dytter meg i siden med en spiss albue. Hun ber meg rette meg opp og feste oppmerksomheten på Dennis. Han står plutselig sammen med rektor og skal synge for alle fremmøtte sammen med sine klassekamerater. Lydig som jeg er, samler jeg beina og følger med.
5. klassingene synger Månemannen av Vamp. Det er faktisk kjempebra. Stormende jubel fra oss alle – kjempebra Dennis 🙂
Rektor er tilbake foran mikrofonen igjen – «..bla…bla…bla…». Beina mine sklir fra hverandre igjen. Da jeg har på meg en ganske romslig frakk faller det helt naturlig å trekke det ene kneet opp under frakken, holde rundt med armene og klemme beinet mot overkroppen. Siv stønner ved siden av meg og roper høyt – «Se, en gravid mann». Flere snur seg med undring mot oss og jeg kjenner for at dagens første stretchingøkt er fullbyrdet.

Barnetoget starter og vi skynder oss avgårde ned til stadion hvor det er innmarsj for alle skolene i området. Folkehavet stiller seg opp gatelangs og venter på sine håpefulle. Det kryr av foreldre, besteforeldre, tippoldeforeldre, onkler, tanter, kusiner, fettere, tremenninger, små barn, store barn, russ og ballongselgere.
Uansett hvor du snur deg så stikker du deg på søljer, tråkker på skotupper, får stukket flagg opp i nesa og dulter borti rullatorer.
Her blir det ikke lett å stretche. Siv gir meg et strengt blikk – hun skjønner hva jeg tenkter på og liker det ikke…
Jeg venter tålmodig til hun blir opptatt med å vinke til bekjente i toget, og sklir raskt ut med beina.
«Hups..» hører jeg i samme øyeblikk som jeg kjenner at noen snubler i det bakerste beinet mitt. Raskt snur jeg meg og ser en gammel tante forsvinne hodestups inn i et bunadshav. Jeg trekker til meg beina, vinker til noen i barnetoget jeg overhodet ikke kjenner, og prøver å tenke på noe annet enn kinnene mine som plutselig er røde og varme.
Dette funker ikke. Jeg gir opp flere forsøk i denne omgang.

Etter middag er det Lekeland. Det kryr av voksne og barn som haster mellom lekeaktiviteter, bingohjul og loddbøtter.
Begge småjentene våre løper rundt og jeg har mer enn nok med å passe på hvor de er. Skal jeg få stretchet nå så må jeg være kreativ.
Ungene blir opptatt med noen husker og jeg ser mitt snitt til å rette ut beina, lene meg forover og strekke armene ned mot bakken. Jeg retter meg opp og skjønner på blikk i min retning at dette antakelig ser litt rart ut.
Jeg putter hendene i frakkelommene og funderer. I frakkelomma kjenner jeg ungenes 17. mai penger. Hmm… det kan funke.
Jeg tar en 100-kroner seddel og lar den diskre falle til bakken. Jeg samler beina igjen, retter ut knærne og faller fremover mens jeg strekker meg etter seddelen. Billig triks, men det ser ut som om det funker. De som ser i min retning, ser raskt en annen vei, når de skjønner at klumsete-meg plukker opp penger jeg har mistet.
Var det trikset for billig? Jeg roter rundt i lommeboka og finner en 500-kroner seddel og slipper den på bakken. Igjen får jeg en god strekk og blikkene jeg nå får har heller en eim av respekt. Yess – sånn skal det være. Jeg har da et rennome å ivareta. Tre repetisjoner til og jeg har plukket opp 2100 kroner.

Jeg vurdere å toppe det hele med kredittkortet mitt, men det er kanskje å overdrive. Nei, best å gi seg mens leken er god. Jeg har fått stretchet og er fornøyd.
Lekeland er ferdig og det er på tide å rette snuten hjem. Nå er det snart kvelden og jeg lengter etter å kaste dress og sko i en krok og legge beina på bordet.
Ha en fortsatt trivelig 17. mai!
Lik dette:
Liker Laster...