Det er bare å innrømme. Jeg har falt helt ut av programmet.
Siste ukene har vært et eneste langt jobbmarathon. Tiden til stretching har rett og slett ikke «strukket» til. Det har blitt en stretchingøkt nå og da men sjelden med full kvalitet. Jeg må vel si at jeg har havnet i et vedlikeholdsmodus i stedet for i et utviklingsmodus.
Jeg må ta meg selv i nakken, ta rev i seilene, reise kjerringa, opp på barrikadene, stå på krava, løfte blikket, blåse i hornet…
Jeg trenger noen sterke motivasjonsfaktorer som gjør at jeg aldri, aldri, aldri, aldri, aldri, aldri kan forsake en stretchingøkt – uansett unnskyldning. Men hva kan det være?
I mange tilfeller fungerer før og etterbilder ganske bra. «Se her, se hvordan jeg var som barn. Her ser du tydelig hva jeg hadde å slite med» osv.
Har bladd litt i familiealbumet men finner ikke noe som jeg kan bruke i denne sammenheng. Det å være stiv er mer som en skjult lidelse enn en åpenbar tilstand.
Hadde det vært mer åpenbart kunne jeg for eksempel hatt en historie som dette:
«Se på dette klassebildet fra barneskolen. Ser du meg her? Ikke det nei? Ser du det pussige treet der til venstre på bildet – det med det lyse reiret i krona i stedet for blader. Det er ikke noe tre, det er meg.
Du skjønner at på den tiden var jeg så stiv at jeg ikke kunne leke med de andre barna. Jeg sto bare rett opp og ned i skolegården.
Når det ringte ut til friminutt bar lærerne meg ut og satt meg opp til en vegg hvor jeg kunne se de andre barna spille fotball.
Etter friminuttet ble jeg båret inn igjen og satt opp mot veggen bakerst i klasserommet. For sikkerhetsskyld ble jeg festet til veggen med tegnestifter slik at jeg ikke skulle deise i bakken under høytlesingen.
Jeg hadde ingen venner men var elsket av småfugler og ekorn..stakkars meg…»
Det er jo andre måter å bruke bilder på også. Rocky hadde et bilde av motstanderen sin på badespeilet. På denne måten ble han hver morgen minnet på hva han jobbet for.
Jeg har ingen motstander, men jeg kan jo bruke bilder av andre som er superfleksible – tenkte jeg… og hang opp dette bildet her på badespeilet:
Av en eller annen grunn fikk det ikke lov å henge der særlig lenge. Plutselig var det bare borte… Jeg mistenker at kona har noe med det å gjøre, men jeg tror ikke jeg skal spørre. Hun ser litt skarpt på meg om dagen…
Nei, jeg må finne på noe annet. Øyvind Hammer har spesialisert seg på motivasjon og har selv bevist hva man kan utrette med rett fokus. Blant annet tok han svart belte i karate på ett år. Det krever motivasjon og selvdisiplin. Kunne trengt litt englestøv fra Øyvind…
Kjøpte faktisk en liten bok som han skrev for flere år siden om emnet. Skal se om jeg finner den igjen og får lært noen triks.
Målet mitt er å komme ned i full splitt alle veier samt ta 3. Dan i Taekwondo til sommerleieren 2012. Det er bare tiden av veien så jeg har ikke noe tid å sløse bort.
Helge – skjerpings!!!
madmenstretching.com 