Jeg er på vei fra Oslo til Hamar en sen torsdagskveld. Det er mørkt og jeg er trøtt. Vindusviskerne går på medium fart for å holde ruta fri for sludd. Det er småglatt og jeg anstrenger meg for å se veien.
Endelig er hele veistrekka fra Gardermoen til Hamar ferdig. Etter år med veiarbeide og dullioner kroner brukt burde alt være helt topp. Men det hadde vel vært for godt til å være sant. En så ny og fin vei trenger i hvertfall ikke lys, må noen «kloke» hoder ha tenkt. Jeg blunker frenetisk for å holde Ole Lukkøye unna og samtidig prøve å se hvor veikanten er i mørket.
Nei – dette går ikke lenger, jeg kommer til å sovne. Jeg svinger inn på en rasteplass langs Mjøsa. Jeg må finne på noe for å våkne litt. Jeg går ut av bilen og strekker på liket. Støl og stiv som en stokk. Jeg burde ha fått stretchet litt.
Sludd har gått over i regn og jeg hutrer meg. Uten regntøy er det ikke noe sjakktrekk og oppholde seg lenge ute. Bilene fosser forbi og vannspruten står innover rasteplassen. Jeg skal til å sette meg inn igjen da det slår meg at jeg kan jo stretche i bilen – det har jeg gjort tidligere. Jeg åpner bakluka og legger ned alle baksetene i 7-seteren. Her er det rene danseplassen. Bakdøra smeller igjen etter meg og jeg fumler etter kupelyset. Der ja, tørt, lyst og fint 🙂
Riktig nok er det god plass i bilen men jeg er nødt til å sette meg sidelengs for å få struket beina ut til siden. Jeg lener meg forover samtidig som jeg bruker sikkerhetssela til å trekke meg enda lengre fremover. Prøver å holde korsryggen rett slik at det strekker godt på baksiden av rompa og ned mot hamstringene. Det funker bra. Kjenner at trettheten nå er i ferd med å forsvinne samtidig som noe av stivheten i kroppen gir seg – herlig!
Det kommer en turistbuss med danske skilt inn på rasteplassen og parkerer ved siden av meg. Jeg titter ut og ser flere nyskjerrige ansikt som smiler tilbake og løfter ølflasker til skål. Jeg vinker spakt. Føler meg ganske dust der jeg sitter i det flombelyste bagasjerommet med beina ut til siden samtidig som jeg tviholder i 2 meter sikkerhetssele.
Okei – jeg har ingen planer om å bli sittene her som en annen kuriositet. Jeg samler beina og dytter på bakluka for å komme ut. Ikke noe skjer. Pokker – bakdøra kan bare åpnes utenfra.
Det begynner å tyte dansker ut av bussen med ølflasker og muntre rop, og jeg kjenner på at jeg gjerne vil komme meg raskt av gårde. Lettere desperat prøver jeg sidedørene enda jeg vet at barnesikringen er aktivert på begge. Oh yes – barnesikringen funker som den skal. Så fint!
Noen av danskene begynner å vagge i min retning. Nå er jeg stressa – jeg slenger et bein over midtkonsollen mellom forsetene og prøver å hoppe-smyge meg over. Au – jeg dunker hodet i taket, deiser deretter ned på girstanga og slår mine allerede brustne ribbein i rattet. Dæv… det gjorde vondt!
Med smerter både oventil og nedentil vrikker jeg meg på plass i førersetet, starter bilen og feier forbi buss, dansker, øl og gudene vet hva.
Vel fremme ved hotellet på Hamar kreker jeg meg ut av bilen. Jeg har kul i hodet, ribbeina verker og jeg er glad jeg har fått de barna jeg skal ha.
Snakk om å komme til Hamar som slakt…
MEN – jeg fikk stretchet 🙂
madmenstretching.com 