Juleselskap – ingen hindring for å få stretchet!


I tradisjonens tro skal familie og slekt treffes i julen. Det skal spises, drikkes, lekes og det skal takkes for presanger. I all vår velferd og overflod er det ingen som husker hva de har fått av hvem så takkefrasene er ganske ovale: «Ahh..tusen takk for presangen, den passet meg midt i blinken.» «Takk for gaven.. gavene…, ungene syntes det var stor stas..».

Og siden de fleste knapt husker hva de har gitt til hvem så er svarene på samme nivå: «Øh..ja, vi tenkte gaven ville passe godt». «Det var fint de likte gaven(e). Vi håpet virkelig d’ ville falle i smak» osv.

Juleselskap er hyggelige de, men de tar tid – mye tid! Mye tid hvor jeg ikke får stretchet…eller? Hmm.. dette kan jeg fikse…

Vi ankommer brodern’s nyanskaffede enebolig i samlet flokk. Her det er plass til oss alle og langbordet er dekket til 20 personer. Allerede innenfor døra byr første stretchingmulighet seg – uteskoene må av og innesko skal på. Jeg samler beina, retter ut knærne og knekker over i hofta. Sakte og kontrollert bøyer jeg meg fremover og lar armene henge rett ned. Kjenner at jeg er ganske så stiv nå da vi kommer rett fra kulda. Hendene når ikke helt ned til skoa. Jeg puster dypt inn og på utpust prøver jeg å slippe meg enda litt lengre ned. Det hjalp på noen centimeter. Jeg tar nok et dypt åndedrag og slipper meg enda lengre ned på utpust..puhhh… Jepp, der kom jeg helt ned.

Fornøyd knytter jeg opp skolissene og retter meg sakte opp igjen..og ser inn i øynene på et lettere forfjamset vertsskap. Siv sender meg et blikk som må ligge på samme frekvens som en laserstråle for jeg blir varm og rød i toppen. «Nye sko,» stammer jeg frem..»ligger veldig lavt i terrenget…». Siv stønner og hjelper barn nr 3 ut av ytterklærne, mens jeg fremdeles står i sokkelesten og føler meg like nyttig som Rudolf uten slede.

Vel innenfor er det lett mingling mens vertskapet gjør ferdig det siste før vi kan sette oss til bords. Jeg sveiper nedom kjellerstua hvor ungene er i full gang med PlayStation, curling på plastbrett og bordtennis. Et eldorado for både små og store barn 🙂

Vi ønskes velkommen til bords og jeg må noe motvillig avslutte en svært så spennende bordtenniskamp mot en av gutta mine – Dennis på 10 år. Denne kunne jeg vunnet hvis vi hadde fått fortsette, det er jeg nesten helt sikker på…

Lettere svett i panna sitter jeg ved langbordet og koser meg med maten og hyggelig selskap. Praten dreier seg etter hvert over til et emne hvor jeg har lite å bidra med; gardiner. Jeg blir i stedet sittende og fundere på hvordan jeg skal kunne få gjennomført nok en stretchingøvelse nå som jeg fremdeles har litt varme i kroppen etter bordtennisen.

Selvsagt – jeg har en øvelse som passer bra. Under bordet legger jeg høyre fot på venstre kne,  lener meg litt fremover og presser det høyre beinet ned med høyre arm. Jepp, det funker bra. Jeg velger å gjennomføre øvelsen som en ai-øvelse (active isolated stretching); presser og holder i ytterpunkt i 2 sekunder, slipper opp, og gjentar. Jeg kjører sett av 8 repetisjoner og bytter bein mellom hvert sett.

Svigermor, på andre siden av bordet, retter seg brått opp og ser litt forfjamset ut. Nei, nei, nei..jeg tror jeg sparket borti henne da jeg skiftet bein. Hun tar et fastere grep på bestikket og saumfarer bordet med sine kalde, stikkende øyne. Jeg merker at hennes borende blikk nærmer seg og jeg blir svært opptatt med å stirre dypt ned vinglasset. Jeg tar hverken blikket fra vinen eller glasset fra munnen før jeg merker at hennes oppmerksomhet har forlatt meg til fordel for sidemannen. Jeg gulper ned hele innholdet i glasset og kjenner meg litt ør. Må ha dratt på meg 2 i promille bare på den unnamanøveren der.

Siv ser bort på meg og svinger hodet sakte fra side til side. Hun skjønner hva jeg driver med og liker det ikke.

Nei, jeg må være mer diskret. Etter maten må jeg en tur på badet. Mens jeg vasker hendene ser jeg vinduet i speilet. Hmm.. vinduskarmen er jo i helt riktig høyde. Jeg spretter ned på gulvet, tar noen raske push-ups for blodsirkulasjonens skyld, reiser meg opp og planter en fot i vinduskarmen. Perfekt! Jeg lener meg over det utstrakte beinet og kjenner hvordan jeg får strukket bakside lår – hamstringene. Jeg holder i 30 sekunder og bytter bein.

Jammen ligger husene tett. Mens jeg stretcher titter jeg ut av vinduet og ser rett inn i naboens spisestue. Ser ut som om de har juleselskap der også. Flere av barna peker mot meg og gestikulerer til de voksne. Snart titter alle min vei. Jeg satser på at de ikke gjenkjenner meg gjennom vinduet, tar av meg sokken og vinker tilbake med foten. Tenker broder’n skal få litt å forklare sine kjære naboer he, he… Jeg gjentar stretchingøvelsen to ganger til og returnerer til selskapet med et smil.

Fornøyd med meg selv setter meg i sofaen ved siden av Siv. Hun ser spørrende på meg og jeg hvisker noen ord om at det er godt å få gått på do innemellom. En dyp fure mellom øynene hennes forteller meg at det kanskje ikke var det glupeste jeg kunne kommet opp med. Jeg får den samme Rudolf-følelsen som da vi kom og jeg bestemmer meg for å la stretching være stretching resten av kvelden…

Foto: Robert Proksa

Forfatter: helgeolaussen

Far til 5 og entusiastisk utøver og Taekwondo instruktør. Opptatt av trening, kampsport og stretching. Jobber i Oktan reklamebyrå med varehandel, forbrukerinnsikt og digitale medier.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s