Dag 35 – Stretching på autopilot


Foto: Helge Olaussen

8 ukers programmet går sin skjeve gang. Kroppen er fremdeles ikke med meg, så jeg holder meg fortsatt til 1 stretchingøkt om dagen. Det betyr at jeg stretcher statisk hver dag, isometrisk ca annenhver dag og dynamisk 1-2 ganger om dagen.

Før frokost er det blitt til at jeg bruker morgendusjen som oppvarming, etterfulgt av lett dynamisk stretching. Jeg holder meg ikke strengt til 3 sett av 15 repetisjoner, men regulerer dette fra dag til dag avhengig av hvordan kroppen responderer.

Noen dager er kroppen stiv og støl, og da trenger jeg mange repetisjoner før jeg kjenner at jeg når maksimal høyde av hva jeg klarer. Andre dager når jeg maks høyde på færre repetisjoner, og sørger da for å stoppe. Det er viktig å gi seg på maks utslag slik at det er det siste kroppen «husker».

Jeg er redd jeg er i ferd med å bli en stretchingjunkie. Tanker om stretching surrer rundt i hodet mitt natt og dag, og jeg har begynt å stretche ubevisst. Dette får meg stadig opp i pinlige situasjoner.

Her om dagen var Siv og jeg ute og gikk en tur. Litt borte i høgget traff vi på noen naboer som vi ble stående og prate med.

Som mannn er jeg normalt ganske effektiv i slike møtedialoger når jeg er alene. Jeg sier hei, kommer med en artig kommentar (synes jeg) og sier ha det bra. Denne dialogen skjer som oftest i fart slik at man ikke mister verdifull tid. Helt logisk.

Dette er jo ikke unikt for meg, men gjelder for de fleste medlemmer av hankjønnet. Jeg tillegger dette å være en av mannens mange sterke sider.

Sett fra et psykologisk ståsted er dette ganske interessant å observere. Som for eksempel mellom klokken 16.30 og 17.00 når fedrene kommer hjem fra jobb, parkerer i gata utenfor respektive rekkehus, og gjør sine mannlige hilsener til hverandre:

«Hei Kåre, så utrolig sliten du ser ut da. Fikk du ikke sove på jobb i dag heller? Snakkes».

«Hei Helge, nå må du komme deg i trening igjen. Ser ut som du har spist bilen din i sommer. Snakkes!».

Disse dype dialogene fremføres samtidig som vi tar sekkene eller veskene våre ut av baksetet, låser bilen, titter i postkassa, klør oss et eller annet sted på kroppen og går opp trappa.

Det er i hvert fall en myte at mannen ikke er multi tasking – that’s for sure.

Dette er langt fra dynamikken når kvinner møtes. Siv og nabodama kaklet avgårde om unger, mat, barnehage og..og…jeg fadet sakte ut… Et raskt blikk på naboen konstanterte at han hadde fadet ut  for lengst. Sannsynligvis var tankene hans vandret til emnet fotball da ansiktet hans hadde et svært så enfoldig uttrykk.

Mange års trening har gjort oss menn til mestere i slike situasjoner. Vi går inn i en form for «ut av oss selv opplevelse» hvor våre autonome kropper overtar ansvaret, mens tankene drar ut på de utroligste vandringer. Munnen smiler jevnlig og hodet nikker på de rette stedene…men all intelligens har forlatt åstedet. Så flinke er vi til dette at kvinnene ikke merker noe ut over det vante.

Denne gangen derimot tok min nå autonome kropp opp vibbene fra min stretchinginfiserte hjerne, og uten at jeg merket det skled beina mine fra hverandre – lengre og lengre… Jeg kom til meg selv igjen da jeg fornemmet at ingen lenger pratet. I stedet møtte jeg tre par stirrende øyne med tilhørende åpne munner.. Siv reddet situasjonen relativt raskt ved å gi meg et spark bak og si at nå måtte hun dessverre får meg hjem på do.

Not one of my finest moments…

Forfatter: helgeolaussen

Far til 5 og entusiastisk utøver og Taekwondo instruktør. Opptatt av trening, kampsport og stretching. Jobber i Oktan reklamebyrå med varehandel, forbrukerinnsikt og digitale medier.

3 thoughts on “Dag 35 – Stretching på autopilot”

  1. Kjempebra Helge. Jeg sto og ventet på toget på perrongen og det tar jo gjerne opp til 2-5 minutter (god start på året). Der var det et rekkverk som ville være perfekt og legge benet på og tøye litt….men desverre holdt de tre små hemningene mine igjen. Jeg tenkte at det kanskje ble flaut for de rundt meg…men hadde vi mennesker vært litt smarte, hadde vi kjørt en liten «vente-på-toget-streching-klasse» hver eneste morgen. Da hadde vi spart mange vonde rygger og skuldre, men vi kommer nok ikke dit denne høsten!

    1. Hei Føydis,
      Ja det er synd at vi er så konvensjonelle at vi ikke tørr å bryte noen normer. Tenk så levende det hadde vært om alle på perrongen gjorde forskjellige ting mens de ventet: stretche, armhevinger, synge, danse noen trinn, gå poomse.. Det hadde vært en artig verden å leve i 🙂

      Med det bildet i hodet ble tanken på stretchingøvelser i det offentlige rom plutselig ikke fullt så skremmende..

      Hvem er første mann med et bilde og en historie? 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s