Da er jeg gjennom både dag 2 og dag 3 med 2 økter på 15 minutter hver dag. Føler jeg meg mykere? Mer fleksibel? Mer vellykket? Mindre kviser? Høyere og mørkere?
Nei – jeg er bare øm og sår. Kjenner at muskler og sener ikke er vant til dette. Kan jeg tro på at jeg skal kunne komme ned i full splitt om 18 dager? Njaaa…ikke helt overbevist kjenner jeg. Men, jeg er like bestemt på å stå løpet ut.
Min forutanelse om at det vanskligste ville bli å stretche uforstyrret har blitt bekreftet til gangs. Det virker som om absolutt alt skal skje når jeg skal ha mine 15 minutters økter med stillhet og fokus.
Gårsdagen var et godt eksempel på dette. Jeg hadde varmet opp og kommet meg ut i første stretchingøvelse med rette ben, rett rygg, bøy i hofta, rompa rett ut bakover og armene rett ut framfor meg.
Åhh disse armene som hele tiden skal strekkes fremfor meg. Det er tungt, men jeg prøver hele tiden å konsentrere meg om pusten og stretchen.
Da kommer 19-åringen hjem, kaster et blikk på sin aktverdige far og kommenterer syrlig at Mekka er i motsatt retning. Jeg snur hodet mot ham og responderer med noen velvalgte gloser som ikke bør gjengis. I det jeg snur meg tilbake har kona allerede vært der og hengt klesvasken over mine utstrakte armer. Toåringen hopper fornøyd inn, oppdager at pappa ser ut som et klatrestativ og tar godt tak i treningsbuksa…
Så da står jeg der da, med rompa mot Mekka, hendene fulle av klær og buksa rundt anklene. Hvilket skue…
Jeg krysser fingre for en bedre morgendag og kryper til sengs.
madmenstretching.com 